Han setter seg i stolen, legger inn en pris snus og folder ermene over brystet. – Jeg legger ikke skjul på mine laster, sier Espen Susegg før jeg rekker å åpne munnen. Så vet vi det.
Han legger heller ikke skjul på latteren. – Jeg er en som flirer høgt og mye, en sånn en som alle hører, sier han og ler.
Det er litt over to år siden Espen Susegg ble ansatt som administrerende direktør i Siva. Da hadde han allerede vært i Siva i fire år, som eiendomsdirektør. Så de visste hva de fikk, resten av staben.
– Selv visste jeg overhodet ikke hva jeg hadde gitt meg i kast med, men jeg hadde noen ideer, påstår han og formulerer ideene i tre punkter.
– Det første var å tydeliggjøre og effektivisere organisasjonen. Dette var på gang allerede da jeg ble ansatt. Det andre var å svare på økte forventninger både eksternt og internt. Det tredje: å møte utfordringene som oppstår i den tiden vi operer i. For her skje det mye. Norsk katapult (se fakta) er for eksempel et direkte svar på forventningene vi møter, og at vi entrer en ny tid.
Hva mener du med det?
– Vi må se på hva Norge skal drive med i framtida. Det må utvikles nye lønnsomme næringer ved siden av olje og gass. Digitalisering er noe vi må ta innover oss som samfunn og virksomheter. Dette er utfordrende både teknologiske og globalt. Og vi må tenke på hvordan dette vil påvirke norsk næringsliv, Siva som organisasjon og oss alle som individer. Hvem hadde trodd at bankene skulle bli så automatisert, og at å vippse penger skulle bli helt normalt? Dette er konkrete resultat av digitaliseringen og teknologiutviklingen vi ser, og som vi må være med på. Skal det være noe vits med Siva, må vi ha en relevant rolle i samfunnsutviklingen.
Gamle mønstre
Kaffen står på bordet og blir kald. Han har klare tanker og meninger om retningen for organisasjonen.
Det som er viktig for meg, er å ta utviklingen i en ny retning. Vi kan ikke gro fast i gamle mønstre og arbeidsmåter. Siva har et «grunnfjell». Det skal vi ta vare på, men vi må utvikle det. Da blir vi relevant for nye samarbeidspartnere og for framtida, for den del. Den dagen man slutter å være nysgjerrig og utvikle seg, bør man stanse opp og tenke seg om. Nysgjerrighet og nye utfordringer er kanskje den viktigste drivkraften for meg.
– Jeg oppdaget tidlig at jeg likte å være med å ta beslutninger og fant raskt ut at jeg ikke ville jobbe som rådgivende ingeniør, sier han.
Det skjedde allerede kort tid etter at han spaserte ned Høyskolebakken for siste gang etter fem år på bygglinja ved NTH (NTNU). – Da tror man at man kan alt. Men jeg fant raskt ut at det ikke stemte helt. Man får grunnkunnskap, men ikke nødvendigvis kompetansen. Den får man på andre vis, som ved å være nysgjerrig til egen kunnskap og sette den i kontekst i møte med folk. Jeg var også nysgjerrig på økonomenes måte å tenke på. Derfor tok jeg en MBA ved Norges Handelshøyskole.
Katalysatoren
Han har en fortid i Siva (2001-2006) og som banksjef i Sparebank1SMN. Det ga han etter hvert en lederjobb for Brattørkaia, et eiendomsutviklingsselskap i Trondheim som utviklet det gamle havneområdet Brattøra. – Og det var et bygg fra vår portefølje som ble valgt da Rockheim, det nasjonale museet for populærmusikk, skulle bygges i Trondheim.
Så ble det igjen Siva, og nå sitter han her, for så vidt fremdeles i eiendomsbransjen, men med et nasjonalt oppdrag og fokus på næringsutvikling og vekstkraft. Susegg føler seg privilegert som får reise land og strand rundt i Norge og møte alle de menneskene som Siva har en relasjon til gjennom eierskap, programmer og eiendom. – Vi i Siva er en katalysator for å få ting til å skje. For å tilrettelegge og få fart på prosesser og nyskaping. Vi ser at det er viktig med en statlig rolle for næringsutvalg og nyskaping i distriktene. Den har vi tatt i snart 50 år.
Selv er han yngre enn Siva med sine 43 år. Å lede Siva har aldri vært målet, og kanskje drømte han om en idrettskarriere på friidrettsbanen? Han var god på nasjonalt ungdoms-/juniornivå på 400, 400 hekk og 800 meter. Men en fyr fra Rennebu, som ikke lenge etter tok OL-gull på 800 meter, viste at det trengs så myyyye mer en ungdommelig talent. Og hvis vi, i et lite øyeblikk, går over til fri fantasi, kan Siva kanskje takke Vebjørn Rodal for at Susegg sitter i lederstolen?
Litt lat og godt tjuvtrent
Med en kone som er professor i helsevitenskap ved NTNU og tre barn som går fort på ski, har hele familien langrenn i blodet. Det har aldri vært noe spørsmål om hva fritida skal brukes til. – Driver barna med langrenn, må foreldre være interessert, så enkelt er det. Det skal smøres ski, stilles på dugnad, kjøres, trenes og konkurreres. Jeg har inntatt plassen i smørebua. Der har vi vært en gjeng fedre som har hatt det svært morsomt på utallige skirenn rundt omkring.
Espen Susegg påstår selv at han bare «tjuvtrener». Den påstanden harmonerer dårlig med tilståelsen om at han blir i dårlig humør hvis han ikke kommer seg ut. – Det bare høres ut som om jeg trener mye, men det gjør jeg altså ikke. Jeg liker å gå på ski. Det er noe med mestringsfølelsen. Jeg får en egen glede når jeg kjenner at det fremdeles er krefter igjen etter en motbakke. I tillegg gir det mentalt overskudd til å takle jobben.
Med Malvikmarka som nærmeste nabo er det enkelt å komme seg ut og «tjuvtrene» fra hjemmet på Sveberg i Malvik kommune. At han forsøker å overbevise om at han er litt lat fordi han kan ligge på sofaen en hel kveld og se på TV når han skal slappe er ikke særlig overbevisende. Det er jo det vi andre gjør også.
– Det er egentlig et litt artig poeng, sier han når vi snakker om Malvik kommune. – Jeg satt på bussen fra Steinkjer til Trondheim for å besøke NTH like før jeg hadde fullført videregående. I det vi kjører forbi Hommelvik, tenker jeg at dette er den siste plassen jeg skal bo. Jeg ville inn til storbyen. Han ler. – Og nå bor jeg der!
Det kan kanskje ha noe å gjøre med at han selv vokste opp på et lite sted, Sandvollan i Inderøy kommune. – En fin plass å vokse opp på, sier han. Det var et lite samfunn, oversiktlig og trygt, der alle kjente alle.
Å være fremoverlent
Hvordan vil du si at du er som leder?
– Jeg er tydelig på hva jeg vil, men kan nok bli flinkere til å være oppmerksom på folk og enkeltprestasjoner. Jeg liker at folk tar initiativ. Samtidig er det viktig at man har et rammeverk å jobbe innenfor. For Siva som organisasjon ønsker jeg at vi kommer oss fram på stolen istedenfor å lene oss tilbake i en mer komfortabel stilling. Her synes jeg at vi fremdeles har en del å gå på, både med hensyn til utvikling og relevans. Samtidig har vi tatt sjumilssteg i riktig retning de siste par årene. Det er bare ikke gjort i en håndvending.