SIVANETT 2015 – Hvis du virkelig forstår andre menneskers behov, da kan du se hva de trenger. Derfor må vi fokusere på individet i innovasjonsprosessen, sier Justin Ferrell ved University of Stanford.
Ferrell hadde både foredrag og workshop for deltakerne på Sivanett 2015. Hans hovedbudskap er at det ikke bare handler om skape innovative produkter og tjenester, men om å skape en kultur som er i stand til å produsere dem fortløpende.
Å sette seg grundig inn i hva mennesker trenger, er kjernen i Justin Ferrells budskap. I tillegg må det skapes et miljø og en kultur som skaper innovasjoner.
– Alle organisasjoner trenger noen som kommer med nye ideer
Ferrell underviser ved institutt for design på universitetet i Stanford. Instituttet er bedre kjent under navnet d.school og har fått oppmerksomhet i hele verden på grunn av sin unike metodikk for designtenkning, innovasjon og kreativ utvikling. Ferrell leder instituttets «fellowship program», som han kaller en «kreativ akselerator for ledere som vil skape endring i sine bransjer».
Kreative organisasjoner
Programmet hjelper gründere og ledere å bruke designtenking til å utvikle og endre sin organisasjon.
– Innovatørene må møte menneskene der de er. Organisasjonen må ha et godt samarbeidsklima og medarbeiderne må få trygghet til å være kreative tenkere, sier Ferrell.
– Det er flott å lage nyskapinger som gjør folks liv enklere. Men man må designe en kreativ kultur der folk kommer opp med ideer, sier Ferrell.
Han sier at det er viktig å bryte mønstre. At folk bytter team med jevne mellomrom, eller at alle møbler har hjul slik at kontorlandskapet er fleksibelt.
– Alle organisasjoner trenger noen som kommer med nye ideer, sier han.
Prosess
D.school fokuserer på prosessen fram mot nyskapingen.
– Innovasjon er ikke en hendelse. Det er en prosess. Hvis du går direkte fra utfordring til løsning så er det ikke så stor sjanse for at du kommer opp med noe nytt. Derfor fokuserer vi på prosessen, sier han.
Under workshopen viste han hvordan en slik prosess kan være. Deltakerne skulle designe en perfekt lommebok i løpet av to timer. De ble delt inn i grupper på to hvor målet var å lage en lommebok til den andre.
Første oppgave var å snakke med den andre om hva som er viktig ved en lommebok. Hva den skal brukes til og hvilke egenskaper lommeboken bør ha.
– Du må forstå den andre og sette deg inn i følelsene hans/hennes. Empati er viktig, sier Ferrell.
Neste steg er å skrive ned partnerens behov.
– På dette stadiet kan man ha en brainstorming. Det er viktig å ikke dømme ideene mens du kommer med dem. Man må ha volum, og oppmuntre til grensesprengende ideer, sier han.
Deretter er det tid for å tegne en prototype.
– Din ide er 15 minutter gammel. Silicon Valley-metoden er å feile tidlig og ofte. Hvis du feiler tidlig har du ikke allerede brukt en masse penger. Det er bedre å tegne lommeboka enn å lage den. Test ofte, da har du minimert risikoen, sier han.
Etter å ha fått tilbakemelding på tegningen, er det på tide å lage en prototype. Deltakerne på workshopen fikk papirmaterialer til å lage et utkast til lommebok, og deretter få tilbakemeldinger fra partnerne.
Det ble mange kreative løsninger. Og ikke alle var tradisjonelle lommebøker. En hadde laget en sko med ulike lommer til kredittkort. En annen presenterte en klokke med plass til kredittkort under den firkantede urskiven.
Og tilbakemeldingene fra deltakerne på Sivanetts workshop var at det var en effektiv prosess og en nyttig øvelse i å endre ståsted fra egne ønsker til å fokusere på den som skulle ha lommeboken.
Løste MR-problem
Et eksempel på en slik arbeidsmetode er gründeren i USA som produserte en MR-maskin som brukes på sykehus. Pasienter som tar MR-undersøkelse må ligge stille inne i en «tunnel» i maskinen.
Entreprenøren oppdaget at en stor andel av barna som skulle undersøkes i maskinen var så redde at de måtte få beroligende midler. Han tenkte at slik burde det ikke være.
Han kontaktet det lokale museet som hadde hatt mange vellykkede utstillinger for barn og spurte hva han kunne gjøre for at barna ikke skulle være så redde. De måtte også ligge stille i maskinen. Svaret var at han måtte trigge barnas fantasi.
Så han snakket med mange barn om hva som ville vært spennende, og jobbet sammen med kuratoren på museet for å utvikle en ide. Etter et halvt år lanserte han en MR-maskin som var spesialdesignet for barn. Teknikken var ikke endret, men utseendet på maskinene var forandret. En maskin så ut som en ubåt, og når barna lå i tunnelen svømte fiskene rundt dem. Jo stillere de lå, jo flere fisker dukket opp.
Andre maskiner tok barna med inn i andre eventyrverdener. Sykehuset sendte heller ikke lenger innkalling til foreldrene, men et pass til barna med invitasjon til å få komme ned i ubåten.
– Antallet barn som måtte få beroligende medisiner gikk kraftig ned. En dag var gründeren på sykehuset og han overhørte en liten jente som etter MR-undersøkelsen spurte moren sin om de kunne komme tilbake neste dag. Da visste han at problemet var løst, sier Justin Ferrell.