Akkurat som toppidrettsutøvere må trene enda mer for å forbli på toppen, må nordmenn arbeide hardt for å skape nye verdier dersom vi også i framtida skal være blant de beste landene å bo i.
Men det norske samfunn framstår ikke som særlig innovativt. Verdiskapinga holder i tritt med forbruket. Vi bruker heller ressurser på å problematisere om hvor galt det kommer til å gå.
Noen forklarer den manglende kreativitet og innsats for nyskaping med at vi er blitt så rike at vi har mistet interessen. Det er et problem at vi har en svært lønnsom oljeindustri. Vi må bli fattige før vi tar oss sammen. Det er først når kvinnen er naken at hun vil spinne. Dette er forklaringer som faller i god pietistisk jord. Derfor vil det fortone seg slik for enkelte, men det er fullstendig tøv. Det er de rikeste landene som har størst innovasjon. Og arbeidsomme kvinner har klær.
På 1800-tallet var England det teknisk mest fremskredne landet, og også rikest. England var da også innovasjonens sentrum. Likens har USA siden andre verdenskrig vært det rikeste landet og samtidig kommersialisert flest nye ideer og ny teknologi, som igjen har stryket deres posisjon.
Det er en styrke for norsk nyskaping at vi har svært lønnsomme næringer. Disse driver selvsagt opp levestandarden ved at deler av verdiskapinga deles ut i form av høye lønninger og høye skatter. Man skal ha et ganske spesielt resonnement for ikke å konkludere med at dette er bra.
Og fordi vi har flere lønnsomme bedrifter, får vi naturligvis et høyt kostnadsnivå. Noen bedriftsledere klager på det høye kostnadsnivået når de ikke klarer å konkurrere i det internasjonale markedet, endog i det nasjonale markedet. Men å redusere lønninger og andre goder for å møte konkurransen er en løsning for å dekke over egen udugelighet og for å slippe endringer. Og slike syn får sympatisk støtte fordi folk flest hater endringer, vi vil helst gjøre det vi gjorde i går. Men å ha den dyreste arbeidskrafta i verden kan utnyttes til et konkurransefortrinn. Det er et konkurransefortrinn.
Da høye kostnader gjør at det ikke mulig å konkurrere internasjonalt, ja da skal vi importere framfor å eksportere. Allerede i England på 1800-tallet klaget bedriftseierne i spinneriene på kostnadsnivået, da det var vesentlig høyere enn hos konkurrenten India. Men på tross av at en engelsk arbeiderske tjente fem ganger mer enn en indisk arbeider, kom i 1900 40 prosent av alle bomullsstoff fra England – med råvarer fra India. Siden den gang har transportkostnadene falt dramatisk. Men England har ingen spinnerier lenger.
Teknologisk utvikling skjer i kunnskapsmiljø, og løsningene blir brukt når de tilbys til en fornuftig pris. Mobiltelefonen ble allemannseie når den ble liten, lett og kunne dekke en kommunikasjonsflate som var nesten uten grenser. Ikke da den veide 20 kg og kostet tre månedslønner. Da var den bare interessant for skandinaver med god råd og lang vei til hytta.
Mens automatisk bomveibetaling bare var interessant for høykostlandet Norge for 25 år siden, bruker nå selv land med meget billig arbeidskraft den samme teknologien. Norge er i en posisjon som kan sammenlignes med England under den industrielle revolusjon. Det høye kostnadsnivået i Norge gjør at vi har det største incentivet til å utvikle og ta i bruk kostnadseffektiv teknologi. Norge kan bli ledende på mange konsumområder, fordi vi er et høykostland, og den dyre arbeidskrafta er lik en betalingsdyktig befolkning.
For oss er eldreomsorg dyrt. Å spa på med flere pleiere vil bli utrolig dyrt. Derfor har alle tekniske løsninger som bedrer livssituasjonen og tryggheten for eldre, størst markedsverdi i Norge. Alle tekniske og organisatoriske løsninger som gjør arbeidet mer effektivt og som hele verden trenger om noen tiår, har i dag størst verdi i Norge.
Mandag 31. mars 2014, Signert i Adressa av Erik Haugane, adm. direktør i Siva
https://www.adressa.no/meninger/annenside/article9414555.ece